Hjertesukk.

I dag har jeg vert på barnehjemmet igjen. Hjertet mitt sliter litt. Nesten siden jeg var barn selv, har jeg alltid passet noen barn. Små kids, store kids, mange kids, kids i barnehage, kids hjemme, kids masse kids. Og jeg har alltid elsket det.

Her føler jeg egentlig ikke at jeg er til super hjelp. Jeg vet jo at jeg er det, den lille lille tiden vi får, er jo til nytte såklart. Men jeg vil så mye mye mye mer.

Jeg kommer klokke ni, så er det litt leking og KOS så masse kos jeg får til. Halv elleve-elleve er det mat, så seng. Så er det inn til de nyfødte (2-5 mnd) bebisene å mate. Så skal de også sove. Da har de voksene bestemt at alle barna skal sove til to. Så da sitter jeg der da. Ser i veggen, og hører at noen av de som ikke får sove hyler. Og hyler. Og hyler. Og jeg får ikke lov å gå inn, for da begynner alle de andre også. Ser jo den. Men ah. Kan jeg ikke bare løpe inn å hente han da? Så kan han være sammen med meg i lunsjen. Niks fiks.

Klokken to er det ny bleie og play time. Endelig. Da lekes det og koses det med alt vi har. Men de nyfødte bebisene ligger i sengen sin å ser i veggen. STAS. Jeg sniker meg inn til bebisene for litt bebisgymnastikk. Ingen av de nyfødte kan holde sitt eget hodet. Så jeg sniktrener alt jeg klarer.

Klokken tre er det middag. Etter middag er det bading. Vi får en halvtime, ca tre minutter per barn. Så får de flaske, i buret sitt. Så er det natta. Halv fem, ligger det ni små uskyldige bebiser å gråter. For da har noen bestemt, antagelig pga bemanning at det er natta. Jeg sitter ute i en halvtime og venter på å bli hentet. Igjen må jeg se i veggen å høre på desperate bebiser. Og alt jeg vil er å gå inn å ta de ut. Jeg har reist som frivillig, fordi jeg vil hjelpe. Annenhver onsdag har vi fri, jobber aldri i helgene. Jobber fra ni til fem. Og på de timene er jeg sammen med barna fem og en halv.

Så nå har jeg vondt i hjertet. Jeg kan ikke lage vaner barna blir vandt til, for så å dra etter to mnd. Men ahh, de kan jo ha det så mye, mye bedre. Såklart alternativet er jo gata, eller ett hus uten mat og med dop. Og dette er faktisk ett av de bedre barnehjemmene tror jeg, de har klærene de trenger, maten de trenger og lekene de trenger. Ikke i forhold til norske barn, der er det vell NOE overflødig. Men nå er de jo her, og de kunne jo hatt det så mye bedre. Med bare noen justeringer. Så jeg må nok bare flytte hit, eller ta med meg alle hjem. Ja, tror det siste faktisk. Det blir fint det.

Hilsen hun som vil ta vare på alle barna i verden.