Flyda

Det starta med en hemmelighet. En som bare jeg og dørvakten min viste om. Vi satt i slottet og drømte. Men ingen fikk komme inn. Ikke enda. 

Når vi var klare, fortalte vi drømmen vår. Drømmen hadde blitt til en plan. Alle ville høre. Og alle ville feire. Noen ville ikke feire, men ble med likevell.

Så måtte vi ta en kjøretur. Bare vi tre. 

Så begynte vi å telle ned. Det var mye vi ville rekke.  

Og det rakk vi. 

plutselig hadde vi talt alt vi skulle telle. Nå var vi på vei. Vi måtte vinke og si hade.  

                                                          

Så fløy jeg avsted. Mot drømmen. Helt alene.

1-2-3 Matforgifta

Tror ikke magen min liker seg så godt i India, Mexico, Russland,  eller hvor jeg nå enn er. Det eneste jeg veit sikkert akkurat nå, er at jeg og Olga(magan) ikke er venner!
Olga bare, du spiste HVA? Jeg bare neii, jeg veit ikke, var det dumt? Hva vil du ha fra meeeg!?!?!?
Detta skulle jeg vist få svi for. Hun ringte alle vennene sine, fetterne sine og en kompis fra sovjetunionen. (Vi krangla lenge om sovjetunionen, den fins jo på en måte ikke lenger. Hun bare jojo, og hvis du ikke holder kjeft så ringer jeg fler derfra. Måtte bare gi meg) ANYWAYS, så nå sitter de inni der da, med Olga og drikker kaffe med syre i og hamrer i vei. Det føles litt som at jeg har hele jævla 17 mai toget på innvandring i magen. Ække å anbefale.

Det jeg bruker mest tid på akk nå, bortsett fra å planlegge hevnaksjon mot den kjerringa i Oslo som solgte meg "vaksine mot party i magen", er følgende. NABOENE. Syyykt fønni. Perfekt timing.

Det de bedriver rett utenfor soveromsvinduet mitt i dette sekund er hotellcæsar#daysofourlives#homeandaway#dynastiet#glamour GANGER 12432396.

Dattera(trurje) går ut. Skriker noe på afrikaans. Etter følger det mor, far unger og bikkjer. Så starter morroa på engelsk. De skriker, de griner, de kaster ting i veggen. Og jeg, jeg koser meg.
Datter: Det gjorde jeg aldri, hva tror dere om meg.
Far: Du kom hjem mitt på natten med en fremmed mann.
Mor: Du er ett ludder.
Unger: Blablabla.
Bikkjer: Voff voff voff.
Datter: Det gjorde jeg ikke, det har jeg aldri gjort. Han var en kollega fra jobb!
Far: Da er han jo en fremmed, hva har du gjort med han?? Fortell meg.
Mor: Fortell han.
Unger: blablaVOFF
Bikkjer: uuUUUUuuuVOFF
Datter: Han kjørte meg jo bare hjem.
Far: SÆRLIG, du puler rundt du. Det er det du gjør.
Mor: HORE.
Unger: Mjau
Bikkjer: UUUUUHHHH
Datter: WHAT??? Jeg har aldri i mitt liv hatt sex.
Oda: JAAaaa SÆRLIG.
Far: Du skulle vente til du var gift. Hvordan skal du nå kunne gifte deg??
Mor: Ludder.
Unger: Blalala.
Bikkjer: VOFFVOFF.
Datter: Nei jeg har aldri hatt sex med noen, jeg ville aldri gjort det før jeg giftet meg.
Oda: Du høres ikke akkurat ut som den typen nei.
Far: Vi kommer aldri til å tilgi deg.
Mor: HORE.
Unger: Blalblabla.
Bikkjer: VoooooooFF.

Så GÅREM INN!!!! Og jei bare, NOOOOOO... Hva skal jeg gjøre nååååå. Pliiiiis, kom tibake.

Biitur.

Jeg dro inn til biien for å møte danske nummer uno. Vi skulle spise mat, ta en pils og KOSE vårs. 

Spiste pizza, wow liksom. Drakk daiquiri, lukka ævva å lata som at Tonje vame:) 

Gjerrige dansken bare, la oss gå ta inn på ett hostell.



Jeg bare, hell NOO.




Hadee danske.





                                                                                                                                                                       
                                                                                                                          Chellå hotell.

Dagen etter våknet jeg utvilt og fornøyd i dobbeltsenga med dobbeltdyne og fire hotellputer. iz waz so gotz. Så møtte jeg dansken, hoppa på en sightseeing bus og stakk til camps bay. 

Måtte ta happydansen.

              Delte en joint med en rastafa dude som bare sa cheers. Neiiia mamma. Joda pappa.

Hoppa tilbake på bussen, kjørte til table mountain, var litt skyer så drar til tilbake til helgen å gjøre skikkli.

Når fjellet har en sky over seg som dette, da sier de at det ligger en duk på bordet i dag.

                                             Hu kosa seg hu.

Hu tok bilde av seg sjæl til bloggen. haha, uff. Jeg har blitt en av de. Heldigvis er det bare du som leser`n mamma! 

Skype kooos.

                                                             Jeg bare HEIIIIII!!!!
                                                         Hun bare, ODA? Kniiiss.
                                                        Jeg bare, aaah suss a i tryne.

 

Mor bare, hvor er Oda? 

Hu bare i Athlone Cape Town, Sør Afrika.

Jeg bare akk, the brains on that child.

Hun bare PEEK.

Hun bare. Blablablabla. Mitt nye ord er BAH. 

Jeg bare, blablabla. BAH

         
                                  Hu bare, bli med ut på kjøkkenet. Har fått drømmehagen magneter.
                                  Jeg bare, HELT rått. Hva gjør du med kjeften?
                                  Mor bare, if i only knew.

Bebis bare, møt vennene mine. Hinkelpinkel og makka pakka.

Jeg bare, halo hinkelpinkel, nice to meet you.

           

                                   Hun bare, ODA. Jeg savner deg såå masse, kom hjem a.
                                   Jeg bare, ah, må stoppe å juge.


                                    Hade ADEL, vi ses snart!!

Galima edition.

I dag har jeg enkli kjeda meg litt. Skjønner hva du mener, kjedaræ?? Ække du i AFRIKA`?

Joa, er i Afrika. Men i dag hadde jeg fri, hadde det i går å. I går shoppa vi. I dag sov jeg, og etterpå gjorde jeg ikkeno. Jeg har sett på film, lest, spist is. Skikkelig stas.

Men så, så var det lønsj. På søndager er det middag til lunsj. Så vi fikk Galimas lamb curry. Schmakte gåått. Jeg pleier å si at hun må gi ut kokebok og at hun er verdens beste kokk. Da fniiser hun og blir så fornøyd.

I dag når jeg sa at hun måtte sende mora mi alle oppskriftene, så fikk a først lættis også, SÅÅ begynte det. Kjeften på`a gikk kan du si. En og halv time holdt vi på. Og jeg døde av glede. Hun er så utrolig fin!

Galima: Jeg lager sånn potetpudding, før når mora mi ikke skalv sånn på henda pleide hun å lage det. Folk kalte henne potetpuddings dronningen! Og nå, nå har jeg arvet den tittelen kan du si da.

Før nå folk skulle gifte seg så bodde de som regel på et lite rom i huset til svigermoren sin, og da ringte vi folk vi viste kunne bake og sa, jeg vil ha hundre sånne og hundre sånne og femti sånne. Men nå, nå har jentene kanskje mer utdanning og tjener mer penger enn mennene sine. Så de har råd til å kjøpe ett hus, så da har de jo eget kjøkken. Og da kan de brenne løken og lære å lage mat selv. Kjøpe en kokebok å bare øve og øve. Så nå kan liksom alle bake.

Jeg tror at grunnen til at folk skiller seg så fort er fordi jentene har egne jobber og egne penger, så da trenger de ikke mannen. Da må de liksom ikke jobbe for det da, da kan de bare gi opp med en gang. Fordi de er så selvstendige. Og hvis du lager potetpudding, må du røre mens den står i ovnen, hvis ikke detter potetene nederst og eggene og melken blir liggende øverst!

 Æra ikke FIIIN!!! Jeg elskerA. 

Hjertesukk.

I dag har jeg vert på barnehjemmet igjen. Hjertet mitt sliter litt. Nesten siden jeg var barn selv, har jeg alltid passet noen barn. Små kids, store kids, mange kids, kids i barnehage, kids hjemme, kids masse kids. Og jeg har alltid elsket det.

Her føler jeg egentlig ikke at jeg er til super hjelp. Jeg vet jo at jeg er det, den lille lille tiden vi får, er jo til nytte såklart. Men jeg vil så mye mye mye mer.

Jeg kommer klokke ni, så er det litt leking og KOS så masse kos jeg får til. Halv elleve-elleve er det mat, så seng. Så er det inn til de nyfødte (2-5 mnd) bebisene å mate. Så skal de også sove. Da har de voksene bestemt at alle barna skal sove til to. Så da sitter jeg der da. Ser i veggen, og hører at noen av de som ikke får sove hyler. Og hyler. Og hyler. Og jeg får ikke lov å gå inn, for da begynner alle de andre også. Ser jo den. Men ah. Kan jeg ikke bare løpe inn å hente han da? Så kan han være sammen med meg i lunsjen. Niks fiks.

Klokken to er det ny bleie og play time. Endelig. Da lekes det og koses det med alt vi har. Men de nyfødte bebisene ligger i sengen sin å ser i veggen. STAS. Jeg sniker meg inn til bebisene for litt bebisgymnastikk. Ingen av de nyfødte kan holde sitt eget hodet. Så jeg sniktrener alt jeg klarer.

Klokken tre er det middag. Etter middag er det bading. Vi får en halvtime, ca tre minutter per barn. Så får de flaske, i buret sitt. Så er det natta. Halv fem, ligger det ni små uskyldige bebiser å gråter. For da har noen bestemt, antagelig pga bemanning at det er natta. Jeg sitter ute i en halvtime og venter på å bli hentet. Igjen må jeg se i veggen å høre på desperate bebiser. Og alt jeg vil er å gå inn å ta de ut. Jeg har reist som frivillig, fordi jeg vil hjelpe. Annenhver onsdag har vi fri, jobber aldri i helgene. Jobber fra ni til fem. Og på de timene er jeg sammen med barna fem og en halv.

Så nå har jeg vondt i hjertet. Jeg kan ikke lage vaner barna blir vandt til, for så å dra etter to mnd. Men ahh, de kan jo ha det så mye, mye bedre. Såklart alternativet er jo gata, eller ett hus uten mat og med dop. Og dette er faktisk ett av de bedre barnehjemmene tror jeg, de har klærene de trenger, maten de trenger og lekene de trenger. Ikke i forhold til norske barn, der er det vell NOE overflødig. Men nå er de jo her, og de kunne jo hatt det så mye bedre. Med bare noen justeringer. Så jeg må nok bare flytte hit, eller ta med meg alle hjem. Ja, tror det siste faktisk. Det blir fint det.

Hilsen hun som vil ta vare på alle barna i verden.

Amandla-frihet.

Nå sitter jeg å ser på nyhetene, en spesial sending for Human rigths day. Presidenten, forskjellige ministere og andre viktige mennesker holder taler. De synger og danser og gråter.


For 53 år siden, 21 mars 1960 ble 69 men og kvinner drept i en massacre i Sharpeville, Johannesburg. På denne tiden, hadde de et pasbooks system. Alle svarte måtte bære passet med seg hele tiden. I passet var det stemplet dummies. Som i dum.

Hvis du ikke hadde det på deg, og en politiman spurte om å se det. Da ble du skutt og drept.

Dagen i dag, for 53 år siden, hadde mange svarte samlet seg til en demonstrasjon mot pasbooks systemet.



Denne dagen endte med at politiet åpnet ild mot alle de kunne treffe. 69 mennesker ble skutt og drept. Mange fler skadet.

Biiitur.

Etter en dag på barnehjemme tok jeg meg to dager fri jeg, neiiiiaa. Hver onsdag har vi vist fri. Og i morgen er det helligdag.

Så jeg og dansken dro inn til byen. Der, der fant vi en sånn en karrusell ja. En sånn sTOOOR en, så vi kunne se hele universet. Men de som kjenner meg vet at Odærn å karruseller ikke er en KJEMPE bra mætsj. Så jeg ble redd ja. En million meter over bakken. Med ett kamera og en danske.

Danske nr dos. 

Det jeg var aller mest redd for, før jeg dro til tha mother land, tha var at jeg ikke skulle få noen venner. Tenk om jeg måtte være helt alene og bli skikklig ensom liksom. Det skulle jeg aldri vert redd for. Møt bestevennen min, Bjarne. 

Så tok vi en tur til tha waterfront. Der lukter det godt, ser godt ut og schmaaker godt. Alle turistene har liksom samla seg der, kan du si. Til og med en ellefant har samla seg der.

KAISA, ær jei ikke flinka? De ble jo såå fine da. HimmeL og bøLge. Skikkliiig fliink.

 

Childrens home(?)

I dag var dagen jeg skulle på jobb for første gang.  Jeg viste ikke helt hva jeg forventet meg, men magen var full av fugler og insekter av forskjellige typer. Natasha som jeg bor med, jobber på samme sted som meg. Christine Revell`s childrens home. Vi blir kjørt de seks hundre meterene, som vi for guds skyld ikke kan gå. Der er det tre avdelinger,

avd A: null til ca 18 mnd. Avd B opp til tre år. Avd C til seks år.

Jeg tror jeg var der inne i to minutter før hun som har ”kontroll” over de frivillige sier, ”you go to the babys, take the boy, and go to clinic.” Eh, jo seff kan jeg det, ære lege han trenger, ære lege han skafå. Hjemme kan man streng tatt ikke bare gå bort til en bebis på 9 mnd å plokkerem opp. Hvis noen hadde prøvd å plokke opp Adel når hun var 9 mnd, en hun ikke kjente, hadde de fått streng beskjed på desebel måten, at det ikke var sjans i helvete. (Ikke sant satan?) Men når jeg gikk bort til den lille (FIIIINE) guttebebisen som satt i sengen å hyl gråt, omtrent hoppet han på meg. Han hvilte hodet inntil meg og holdt meg hardt fast med hendene. Jeg strøk han på kinnet og holdt han hardt tilbake, så stoppet han å gråte med en gang. Han ville bare ha ett trygg favn han.

Vi blir kjørt i en gammel bil til ”klinikken”, i Norge vet jeg ikke helt om det hadde blitt godkjent som et stall engang. Det er to rom fullt av folk, de fleste uten flust av tenner..

Bebisen skulle få vaksine. Hjemme når bebisene får vaksine, bruker helsesøsteren goooood tid, til å snakke og forklare. Spørre og fortelle. ”Det er som regel verst for foreldrene, hehe, de merker det ikke..Det går som regel bra. Se her, en leke du kan se på”. Kanskje ikke AKK sånn det var her. Her var det en sur dame, som ikke kunne ett eneste ord engelsk. Dro av buksa, vaksine i lår vaksine i lår HADE. Den andre bebisen skulle også få vaksine, så jeg og kosebebisen satt ute og KOSA(sjokk), ubeskrivelig god følelse når han ligger i armene mine og sovner smilende, og starter å snorke! Nydelig.

Tilbake i barnehjemmet møter jeg de andre bebisene. Jeg får beskjed om at jeg skal jobbe på avd A og blir hoppende glad inni meg. Det er ni ”store” bebiser, rundt ett år gamle. Så er det fire nyfødte, rundt to mnd.

De får mat på gulvet, blir lagt for en blund. I ett bur av en seng, uten dyne, pute eller kosedyr. Klokken to får de stå opp å leke litt. Mer mat og bad kl fire. Så er det NATTA. Da blir ni små kropper lagt, og de får stå opp dagen etter. 

OBONTO!

Jadda jadda, lært meg afrikansk allerede. Ett av de elleve offesielle språkene i Sør afrika. Snik fakta. Snik fakta nr to er at det betyr noe slikt: Å gi/hjelpe andre uten utbytte.

Det er jo det som er tanken og meningen med denne Afrika turen. For grunnen til at jeg er her, er jo at je skar jobbe på et slikt ett årfanage. Et barnehjem for forlatte, missbrukte og HIV positive barn. I alderen null til fem år.

I natt var første og SISTE natten på hostellet i byen. Heldigvis fikk jeg meg en danske. Vi gikk langs PRÅMÅNADEN, lette etter en buss vi ikke fant, tok en minibusstaxi-holdte på å dø, fant en helt rå restaurante, spiste krokodille. Var så koselig atte. GREIT, neida mamma, jeg holdt ikke på å dø…. Men jeg kunne like gjerne gjort det. Det var en typ bil som den vi hadde før, den blå. Så var den full av folk ikke sant, så vi måtte bare kaste oss inn, si waterfront og håpe på det beste. Så ble vi skjelt ut og kaldt gjerrige jævler, så hoppa vi ut igjen. Dansken stakkar, måtte sitte på girkassa. Og jeg vet hva du tenker, DRAMAQUEEN, men HEI jeg kinne dødd assa.

Nå har jeg akkurat kommet til familien. Mamabear er super awsm!! Tror jeg må finne et nytt navn til henne, for hun var ikke heeelt det jeg hadde sett for meg. Så vi venter i spenning. Har ikke fått snakket så mye med henne eller datteren, for de fikk besøk ikkesant, flott ikkesant, hade liksom. Så nå sitter jeg her da, ikkesant. 15 min unna Cape Town sentrum og blomstrer. Jei vil uuut å se. Men mamabear sier at jeg ikke får låv. Barnehjemmet er bare rett rundt svingen, men hun har tenkt å kjøre og hente meg hver dag, for hun vil ikke at jeg skal gå alene. Utrolig koslig. Så bare slapp av kaisa jeg har en mama, som passer på meg. Pappaen er på jobb til onsdag. Så er det en kid her, ingen har sagt hvem er. Det høres ut som det er masse folk nede. TROR kanskje jeg skal manne meg opp å gå ned å si hei hei, det er bare meiii. Men ække sikker. Haha.

Å, jo. Jeg deler rom med en NY danske. En jeg ikke har møtt enda. Så stay tuned.

Kos å dask ODÆRN.

(Slenger med noen bilder til deg Kais)

Ser dere den trappa, foran den bygningen. 

Der holdt Nelson Mandela sin første tale etter 27 år i fengsel.

 Uuuuuuh, så kunstnerisk. Lagare sjæl.

Danske nr uno

                                                                                           Æææsj.

                                                      

Deeem, fåkke lasta opp fler.. jaja du overlever kais.

SIMBAAA

Afrika? AFRIKA!

Etter den mest episke flyturen EVAH, ble jeg møtt på flyplassen i Cape Town av en søt gutt, med ett skilt det stod, JOHANNESEN MISS. Jeg bare, eh ær ikke blind, men takk takk. Han var drit søt, vi snakka om isbjørner og pingviner og slikt. Tok en etterlengtet sigarett, så var det inn i en god gammal toyotabil på vei til eventyr! Jeg ringte Kaisa og sa at jeg levde, det skulle jeg aldri gjort, hu blei så skuffa stakkar. Haha, neeiiiia.

Følelsen av å sitte i en god gammal toyotabil med flyplassen i ryggen og blikket rett mot table mountan, var HELT magisk. Jeg føler meg fri. Ingenting må gjøres, alt er lagt igjen i Norge. Her, her skal jeg bare være. Odærn på eventyr.

Jeg kom frem til vandrehjemmet og på en dusj var jeg tusen kroner fattigere.. Innmari dOmt å legge veska og lommeboka i det skapet ved siden av senga du skal sove i. Burde kjøpt meg en safe ellerno. For jeg trooor det tok tre minutter, før noen lukta casha. Men det er veldig fint her da! Haha. Jeg har vert å kjøpt meg flipflapper og druer. WOOPWOOP. Jeg bor i huset med det rare i, til i morgen da bærer det av sted til familien moslem. Blir så stas atte. Det er masse folk her, noen såkalte meangirls, det lukta jeg fåråsiresånn. Så er det noen kjempe søte!! Er helt latterlig glad for at jeg ikke skal sove her, sånn på permanent basis. Jeg vil hjem til vertsfamilien. Gleder meg helt vilt til å møte bestemorpiletre(ja, hun heter det på ekte) og mamabear.

Og alle de FIIIINE barna, jeg skal kose ihjæl. Uff, ikke ihjæl da. MEN de skal koses med, og det skal bli sååå fint!:) Vi skal leke å spise is å bade å sussee å leke å susse å kose.

Nå sitter jeg på en nettcafe med en danske som ikke skjønner norsk. MEN JEG, jeg skjønner dansk. Mohahah. Og hun prater om meg, på skype, på dansk. Hun sier ”jeg drikker kaffe”, men skjønner ikke når jeg spør på norsk om hun vil være med å drikke kaffe. Dansker ass, i rest my case. 

AFRIKA!

AFRIKA!

 Jeg beklger at jeg har glemt å nevne`re, men jeg er på vei til AFRIKA. Herregud, på vei til Afrika du liksom. Det er faner og fløyter i huet mitt hver gang jeg sier det. AFRIKA. AFRIKA. Nå er jeg så å si fremme, ble vekt av en søt asiater som sa” do yo want bredroll or this”, tok ikke sjansen på thiiis. Så mett og god på tørr løff ser jeg utover savannen, det er hvertfall det jeg vil at jeg ser. Allerede sett timon og pumba. Skar sitter hvist på ett gamlehjem for falne disneyskurker, så han er liksom uttaveien.

Herregud, tenk at jeg sov meg igjennom ti av tolv flytimer. Blikke sjukemeldt av det, fooor åssåå si re`sånn!! Hadde en superfantastisk dame ved siden av meg, drit søt. Hvorfor, spør du? Fordi hun holdt kjeft og satt stille. Haha. Det værste som fins er å få en som Brage ved siden av seg på en så lang flytur, for man kan jo på en måte ikke vite i forkant at man skal sove SÅ lenge. Så da ender det alltid med at du blir bitter, sliten, svett og forbanna. Og da kan du fort gå i fella med å si at ”Du ALDRI skal dra til New York med han igjen”. Når du egentlig har veldig lyst, for han er enkli den kuleste du vet om. Enkli. Blunk blunk.

SHIT Britt, jeg er fremme i AAAFRIIIKKAA. Var trommer og, på den.

Jeg er sånn ca fremme hvertfall. mye ca nedi her har jeg hørt. Så må øve.

Håper jeg blir henta. Håper bagasjen har kømmi me mei. Håper de har masse drikke, for jeg er TØRST. Åh børna akk meisjælL

Nå har jeg skrevet 290 ord, uten mening none the less.

Jeg LÅVER at alle blogginnleggende blir like dårlige som dette.